Utdrag fra første bok i Flammedans - Sølvharpen


           Litt fortumlet lot hun Nikolai ta hånden sin, småsnublende fulgte hun med ham mot dansegulvet. Hun kastet et blikk over
skulderen mot faren, som hadde et fornøyd uttrykk i ansiktet under den svarte, storbremmede hatten.

Moren satt og stirret rett fremfor seg, som om hun ikke hadde registrert noe av det som skjedde. Olava hadde satt seg nærmere nå, de hadde en taus pakt, hun og Anna, om at Olava skulle ta vare på moren når Anna selv ikke var der.

– Du kan vel danse polka?

Hun smilte mot Nikolai, men følte seg stiv i ansiktet.

Rytmen duvet i dansegulvet, og Nikolai la hånden om midjen hennes. – Da kaster vi oss ut i det, sa han. Anna nikket bare, helt ute av stand til å snakke, mens hun på en måte fløt inn i det intense blikket hans.

Han førte henne i rask takt over plankegulvet, og hun kjente hvordan rytmene tok tak i kroppen. I et raskt glimt fikk hun øye på Frederik. Han stirret krast tilbake, uten å legge skjul på hvor sterkt han mislikte å se henne i armene på en mann. Anna rakte tunge til ham, før hun rynket pannen og kikket opp i Nikolais ansikt. Det støkk i henne da hun møtte det mørke, dype blikket denne gangen. Raskt så hun i Christians retning, han trampet takten med trekkspillet over brystet.

Føttene hennes fløy nærmest over gulvet, skjørtene slo om bena og søljen hoppet på brystet. Håret seilte mykt over skuldrene, skjulte i kortvarige øyeblikk ansiktet som allerede var blussende varmt. Hun kunne ikke holde tilbake latteren. Nikolai lo med, og tok et enda bedre tak om henne. Anna nøt følelsen av at det bare var de to i hele verden, og som for å understreke sin frihet, kastet hun et utfordrende blikk bort på Frederik og presset seg litt nærmere Nikolai.

Nikolai forandret grepet da Christian gikk over til å spille en roligere melodi. Han var så nær at hun kunne kjenne duftene hans, og hun så seg urolig omkring etter faren. Hva ville vel han si om han oppdaget hvor tett de danset?

Men faren satt ikke lenger ved bålet – moren og Olava var også borte.

– Du danser godt, Anna. Røsten hans var rolig og myk.

Nok en gang kikket hun opp i ansiktet hans. Varmen fra ham brant seg gjennom klærne. En mørk, tung lugg hang frem i pannen, mørke bryn og en tett krans av vipper lå om øynene, store, svarte og nesten bunnløse, følte hun.

– Det er lenge siden jeg så deg sist, Anna.

Hun rynket brynene, prøvde å huske. – Du oppfører deg som om du kjenner meg?

– Ja. Han tok et fastere grep og la munnen mot håret hennes. – Husker du meg ikke?

Hun ristet på hodet. – Hvem er du?

– Jeg er Nikolai.

– Det vet jeg jo, men …

                – Jeg er med i Finnskogfølget.

                – Jeg forstår det, men det forklarer ikke hvordan du kan kjenne meg.

                – Husker du ikke den gangen i Kongsvinger?

                Nok en gang ristet hun på hodet.

                – Vi lekte sammen med noen andre unger. Han så spørrende på henne. – Du og jeg lot som om vi var kjærester, husker du virkelig ikke det?

                Hun ble usikker på om det var skjemt eller skuffelse hun så i øynene hans. – Jeg kan ikke huske deg, Nikolai, men det er tydelig at det er andre som gjør det. Hun tenkte på faren.

                – Jeg var bare en liten gutt, men har aldri kunnet glemme deg.

Stemmen var linn, hendene sterke, kroppen myk og hard på en gang. Musklene i ryggtavlen hans spilte mot fingrene, og hun registrerte vagt at hun ikke gjorde noe for å holde avstand.

– Vi kan bli kjent på nytt vi, Anna.

Røsten hans kilte huden på kinnet, og hun ble plutselig skremt av den overveldende nærheten. – Jeg må gå nå. Hun fant nesten ikke stemmen.

– Hvorfor? Han så på henne med forvirring i det sorte blikket.

Det var som om ordene og berøringen hadde temmet alt i henne, og hun, Anna Jonsdatter, som alltid var så kvikk i munn og handling, følte seg forunderlig svak. Derfor mumlet hun at de kunne danse, men bare litt til.



Andre utdrag:

             De eneste lydene som kunne høres var hennes egen pust og bevegelsene i vannflaten.

– Anna!

Hun snudde seg brått og stirret i den retningen mannsstemmen kom fra. Hun stivnet da hun oppdaget Fjell-Niels, og ble stående og trå vannet.

– Så du bader?

Hun var for redselsslagen til å kunne svare, og da han trakk kniven opp av sliren, var hun sikker på at hjertet skulle stanse. Hadde han tenkt å hevne seg etter i går? Hadde han kommet for å drepe henne? Anna grøsset når hun tenkte på den kalde graven hun ville få. Kanskje hun aldri ville bli funnet. Mjøsa var nærmest bunnløs, hadde hun hørt.

Hun sukket lydløst av lettelse idet han løftet knivbladet mot munnen og pirket seg mellom tennene. Såret over øyet var hovent og stygt, fikk ham til å se enda mer fryktinngytende ut. – Har du tapt stemmen din til Nikolai? Han lo kort og hardt samtidig som han satte kniven tilbake i sliren.

Anna ristet på hodet. Hun hadde begynt å fryse, tennene klapret i munnen.

– Han kysset deg i går. Det virket mest som om han snakket med seg selv. – Det er merkelig hvor lett enkelte kommer til det, fortsatte han med et furtent tonefall.

– Kikket du på oss? Hun ville si at Nikolai hadde rett til å kysse henne, at de skulle gifte seg, men knep leppene sammen.

– Hva tror du, Anna? Han så hovmodig på henne. Så la han til i et annet tonefall: – Vil du at jeg skal gå?

                Da hun fikk se uttrykket han hadde i ansiktet, ristet hun på hodet. Hun var sårbar og måtte være forsiktig. Tærne og fingrene begynte å bli følelsesløse, så hun kunne ikke ligge i vannet i det uendelig, men om hun drøyde litt, ville kanskje Binna dukke opp.

                – Kom du, Anna. Fjell-Niels’ stemme var blitt innsmigrende. – Jeg skal ikke røre deg.

                Hun stirret på ham. Gjorde stemmen kvass. – Jeg har det bra her.

                – Det er et vakkert belte du har. Han løftet livbeltet.

                – Slipp det!

                – En kan gjøre mye med et slikt et. Han slo det to ganger om hver hånd og røsket i det. – Jeg så moren din før jeg gikk hit.

                Hva mente han? Anna greide ikke å ta blikket vekk fra beltet.

                – Du sparer deg for mye om du er litt mer ettergivende. Han satte seg på huk. – Kom, Anna.

                Røsten hans fikk kvalmen til å stige i halsen hennes.

                Så kom det plutselig, ubarmhjertig: – Tenk på moren din, Anna!

                Trusselen traff henne som et slag i mellomgulvet.

                – Om du ikke kommer hit, så … Han strammet taket om beltet.

                Hun skulle til å svare da de skjelvende tonene fra en munnharpe kom med den svake brisen.

                Alskens stygge ord slapp ut mellom Fjell-Niels’ smale lepper da han reiste seg. Så ble han stående og lytte, fremdeles med beltet i hendene.

                Anna holdt pusten da harpespillet kom nærmere. Hun visste ikke om andre enn Nikolai som kunne spille slik.

                Hun skvatt da Fjell-Niels snudde seg. Øynene hans var fylt av ondskapen han hadde i hjertet sitt, det var hun sikker på. – Jeg er ikke ferdig med deg, Anna! Og husk hva jeg sa om moren din. Han smilte med tobakksrenner mellom tennene. – Hun er svakere enn deg, et lett bytte.

                – Hvordan kan du snakke slik om mamma? Blikket hennes slapp ham ikke. – Men det er vel sant det folk sier om deg.

                Smilet hans stivnet en anelse, så stirret han svart på henne før han slapp livbeltet ned mellom steinene og rygget mot skogen. – Og hva kaller man kvinner som omgås nøkken?

                – Det er forskjell på eventyr og virkelighet. Hun hevet stemmen en anelse. – Nikolai og jeg skal gifte oss!

                Fjell-Niels så hånlig på henne. – Det ekteskapet er dømt til å gå i hundene, sa han krast før han forsvant inn i skogen.