Harestua

På Harestua var det godt å vokse opp. Det var tilrettelagt for barn og unge, likeså mye som for de voksne. Pappa var stadig med på dugnader, husker jeg, særlig i forbindelse med idrettslaget.

Mamma og pappa bor i barndomshjemmet mitt på Harestua fremdeles. Jeg har en søster og familien hennes der også, og en tante, onkel og kusine. Resten av familien er spredd rundt omkring i landet.


Farmor og farfar bodde øverst i Vestbygda. Jeg gikk ofte de tre kilometerene dit - trasket langs veien som den gangen virket så bred. I dag lurer jeg på hvordan bilene kunne passere hverandre.


Bordet var alltid dekket hos farmor og farfar. Der drakk jeg min første kopp te og fikk høre historier fra gamle dager. Det hang en ro over huset deres, som ikke var hjemme.

Det er mye furuskog på Harestua, og det var mellom høye furustammer jeg gikk på ski og lekte. Ved huset vårt lå en elv - den dysset meg i søvn hver eneste kveld, og om jeg kan si at jeg savner noe der jeg bor nå, så er det elvebruset.                                                              Barndomshjemmet

Da jeg ble gammel nok, var jeg en flittig gjest på ungdomsklubben, hvor mamma var med i ledelsen, og jeg etter hvert traff han som skulle bli far til mine tre døtre. Jeg var seksten år og fryktelig forelsket, husker jeg - det skulle gå tjuefem år før vi skiltes.


Nå reiser jeg så ofte jeg kan til Harestua. Det er koselig å gå turer der, og minnes mine yngre dager, hvor jeg gikk på skøyter på Harestuvannet og rodde båten fra elven og ut oset. Det er gode minner, som jeg aldri vil glemme.

 

Her er noen bilder fra Harestua og Stryken:

Det finnes utallige muligheter for å sykle eller gå tur i marka, og det er godt merket.

Nydelige gule sopphatter på veien fra Stryken til Harestua

Store Skillingen

Stryken, med utsikt over Harestuvannet

Store skillingen